..::₪BDC-Burma Democratic Concern ж ျမန္မာျပည္သူတစ္ရပ္လံုးအားကိုယ္စားျပဳသည္₪::..

Generalplan og folkevår
Publisert I går kl. 11:35 - 9666 visninger Innlegg
Det som nå skjer i Myanmar er en leksjon i politisk ­strategi ovenfra. Men også i folkelig styrke nedenfra.

YANGON (Dagsavisen): Det har gjort inntrykk å stå blant tusenvis av ekstatiske burmesere, som i sentrum av millionbyen Yangon og langs støvete landsbyveier jublet over at de for første gang er på vei mot noe som minner om et fritt samfunn, der de selv får bestemme hvem som skal styre landet deres.

Fortsatt er det langt igjen, og det er nå det virkelig blir krevende. Nå skal Aung San Suu Kyi og hennes parti være med å ta ansvar for å løse landets etniske konflikter og økonomiske utfordringer – og samtidig skape et demokrati. Men hvis NLD virkelig har vunnet rundt 40 av de 44 kretsene de stilte i (slik de selv hevdet i går), og de militære virkelig lar seieren forbli så total når de offisielle resultatene kommer, ja da har dette landet i det minste tatt et viktig steg framover langs veien mot demokrati.

Det har også gjort inntrykk å høre de mange stillferdige fortellingene fra aktivister som i tiår har kjempet mot militærdiktaturet, men nå samarbeider med det. Da han var ung studentaktivist, drømte Myo Yan Naung Thein om å bli selvmordsbomber. Hvis han bare kunne sprenge generalene i lufta, ville framtida bli bedre for landet hans. Etter å ha sittet ti år i fengsel, hvor armene hans ble svidd med fyrstikker og stukket med nåler mens han var bakbundet, var drømmen borte. Nå støtter han samarbeid og forsoning. «Vi må la generalene beholde overtaket. Bare slik kan vi få forandring», sa han til meg.

En kan lese dette som resignasjon, som å bli torturert til underkastelse. Etter å ha snakket med mange av disse aktivistene, framstår det for meg som noe mer. En imponerende pragmatisk og målrettet kamp som over tid kan vise seg å gi større resultater enn væpnet opprør.
Det som har skjedd i Myanmar (Burma) de siste månedene, og som toppet seg med søndagens valg, er på ett plan en styrt revolusjon ovenfra. En nøye uttenkt plan der generalene bruker valg og ytringsfrihet som redskaper for å sikre sin makt og sine økonomiske goder. En ny grunnlov er laget som sikrer immunitet og fortsatt innflytelse i parlamentet. Store rikdommer er privatisert. Forsiktig demokratisering sikrer at folket ikke gjør opprør på ny. Nå mangler det bare at sanksjonene skal bli borte så generalene kan skaffe seg en motvekt i Vesten mot Kinas stadig økende innflytelse over landet.

I dette perspektivet er det som skjer i Myanmar det motsatte av hva som har skjedd i Midtøsten de siste månedene. Det kan faktisk godt være at en styrt demokratisering ovenfra vil vise seg å være mer bærekraftig enn opprør nedenfra som presser generalene mot veggen. Myanmar ser ut til å være i en bedre posisjon enn Egypt for øyeblikket, både for generalene og folket.

Men det er ikke gitt at alt skjer etter en nøye uttenkt plan. Flere peker på at munkeopprøret, syklonen Nargis og den arabiske våren alle har presset fram endringer. Hendelsene har tatt hverandre, og skapt en bevegelse som har gått fortere enn noen hadde ventet. Slik kan det fortsette. Noe av det mest slående med å være i Yangon i én uke, var å merke hvordan alle snakket uten frykt, fra taxisjåfører til studentaktivister. Slik var det ikke for ett år siden, sier alle jeg har snakket med. Når frykten først slipper taket, er det ikke gitt at generalene kan fortsette å kontrollere utviklingen slik de har gjort hittil. Det snakkes allerede om at parlamentarikere både fra militærets parti og militærets utvalgte kvote ønsker å slutte seg til vinnerlaget og Aung San Suu Kyis parti.

Dette vil neppe skje over natta. Kanskje vil det ta flere år. Flere i Yangon peker på andre asiatiske lands overgang fra militærstyre til demokrati som modell. Både i Sør-Korea og Indonesia tok det mange år før de militæres innflytelse over politikken ble svekket.

Men selv om utviklingen i Myanmar er styrt ovenfra, har den også kommet etter mange års press nedenfra. Folk demonstrerte i gatene i 1988, 1996 og 2007. Hver gang uten vold, selv om regimet svarte med våpen. Aung San Suu Kyi har vært en sterk bærer av denne ikkevoldslinjen, en moralsk posisjon og politisk strategi som de siste årene har veltet diktatorer fra Serbia og Georgia til Tunisia og Egypt. Den amerikanske ikkevoldstenkeren Gene Sharps tekster er blitt kjent etter den arabiske våren. Sharp beskriver i boka «From dictatorship to democracy» hvordan man konkret kan kaste diktaturer gjennom målrettet, ikkevoldelig motstand. Boka ble brukt på Tahrirplassen. Men ble skrevet i Myanmar, der Sharp var rådgiver for studentaktivistene etter at de hadde rømt fra regimet i 1988. Slik er ikke Myanmar og arabervåren bare motstykker, men også beslektede fenomener.

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.
http://ping.fm/d6Z0s